I natt våknet jeg som et lite barn, tungpustet, svett og litt redd. Jeg hadde hatt mareritt. Jeg har hatt mange mareritt i løpet av mitt liv, jeg tror det er resultatet av at jeg går rundt og hele tiden er LITT engstelig. Bare litt, sånn på generell basis. For død, for at jeg skal dø, for at folk jeg er glad i skal dø og for å gjøre ting som kan føre til denne hendelsen. I natt hadde jeg mareritt om noe litt annet, men allikevel i samme gate. Jeg hadde mareritt om han som til alle tider bretter seg ut over alle forsider, alle tv kanaler og som forpester hverdagen til hele det norske folk. For min del har han blitt som Voldemort i Harry Potter, "the one with the name that we don't mention"! Jeg fikk høre så mange ganger at jeg ikke skulle være redd, for ved å vise min frykt hadde jeg latt han vinne. Som den dårlige taperen jeg er, har jeg derfor smilt og latt som om alt er greit. Men, det er det ikke. Her kommer innrømmelsen; jeg ER redd! Og det verste er at jeg føler st jeg svikter alle på laget. Noen ganger føler jeg meg ikke rettiget å være redd. Det var så mange, mange jeg kjenner, som fysisk og veldig nært ble rammet av det som skjedde den dagen i juli og jeg får dårlig samvittighet for å føle noe rundt dette temaet, når jeg tenker på hva de må ha vært gjennom og hver dag må komme seg gjennom, kanskje i en veldig lang stund. Men, så tenker jeg på Synnøve og en av hennes fire praktsetninger som henger i barnehagen: Alle følelser er tillatt! Dette gjør at jeg føler meg litt bedre. Og heldigvis, etter natten kommer alltid dagen og da ser alt lysere ut!
Snakkes...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar